Gratulerer med strålende anmeldelser, og en veldig bred mottakelse. Forventet du en sånn reaksjon?

Jeg er utrolig glad og takknemlig for den mottakelsen jeg har fått. At folk tar godt imot meg og budskapet mitt, både i Danmark og her, det er livsbekreftende. Det beriker mitt forfatterskap, og det beriker meg som menneske. Det forteller meg at det jeg har gjort, det jeg har levd, bærer frukt. Men også det at jeg kan nå både den yngre og den eldre generasjonen, at far og datter, bror og søster kommer sammen til et sånt arrangement (samtale om boka på Litteraturhuset i Bergen, red.anm.). Det opplever man her, og det er fantastisk – for da har jeg fått alle med på vognen, og det er dét det handler om.

Hvem skriver du til? Og hvor henter du inspirasjon fra?

Jeg skriver til alle verdensborgere. Dødevaskeren er et forsvar for menneskerettighetene. Jeg skriver fordi jeg gjerne vil få de tauses stemme til å bli hørt. Frmesk kan være en hvilken som helst ung jente der ute, og det er også henne jeg skriver til. Jeg henter ikke kun inspirasjon til boka fra ting jeg har lest, men fra det levde liv, fra livets erfaring – fra det jeg har sett, overvært og opplevd. Men også fra det mennesket som jeg vet, i snakkende stund, blir undertrykt. Det er det som inspirerer meg og som er drivkraften, og er det jeg kjemper for.

I den delen av boka som utspiller seg i Danmark møter vi en tydelig traumatisert og fysisk skadet Frmesk som har begynt å skrive om de tingene hun har opplevd. Hun forsøker også å snakke med medisinstudenten Darya, som også lever under svært kontrollerte omgivelser, med en far som både følger med på alt hun gjør og hvem hun snakker med, og som har bestemt at hun skal gifte seg med en grandfetter. Ønsker du med denne boka å formidle noe om hvordan noen svært konservative miljøer ser på kjønn også i Danmark?

Det er ikke bare i Danmark. Denne boka er skrevet for å kaste lys over noen problemstillinger som finnes i visse muslimske miljøer – men ikke alle. Jeg skriver fordi jeg gjerne vil sette igang folks tanker, jeg vil gjerne at folk setter seg ned og tenker «hva er jeg for et menneske, hva sier min religion om mine rettigheter, hva sier min kultur, og hvorfor skal jeg akseptere eller ikke akseptere det jeg blir lært – hvordan kan jeg stille spørsmål ved tingenes tilstand?». Det er det som er viktig for meg. Jeg synes ikke at mennesker skal settes i bestemte båser. Jeg mener at mennesket er født fritt, skal tenke fritt, bevege seg fritt, men også respektere andres frihet. Det er det som er det bærende for meg.

Tror du på forandring?

Ja, absolutt! Det er forandring det vi ser i dag! Alle de unge jentene som kom og snakket med meg i dag, og etter andre arrangementer, det er en reform. De forteller meg om sine liv, forteller meg hvordan de lever, hvordan de har blitt utstøtt, hvilken undertrykkelse de har vært igjennom. De bryter tausheten og de setter ord på smerten. Det er forandring. Det er revolusjon.

For mange jenter og kvinner representerer kanskje du denne forandringen. Har du noen feministiske forbilder selv?

Jeg beundrer noen personligheter. Matilde Bajer, som kjempet for kvinners rettigheter, er en av dem. Jeg leser mye klassisk litteratur – Nawad El Saadawi, som er en arabisk, fantastisk forfatter som har måttet betale en dyr pris for sin frie tanke. Forough Farrokhzad leser jeg også, hun var en iransk poet, som også måtte betale dyrt. Men jeg leser også Virginia Woolf og Dostijevskij, Simone de Beauvoir og Voltaire, mennesker som på hver sin måte har kjempet for menneskelige rettigheter og satt sitt preg på verden før de forlot den.

Det høres ut som om dine feministiske og litterære forbilder er mye det samme – eller?

Det er mye det samme, fordi hva er det feministene kjemper for? Jo, menneskerettigheter. Jeg er et menneske som kjemper for menneskerettigheter, og jeg har stor respekt for andre som kjemper for dette. Når noen kommer og kjemper for din rettighet, sånn at du selv kan betale for en kopp te, på lik fot med mennene – er det så farlig om man kaller det for en feminist eller en person som kjemper for menneskerettigheter? Vi har bare blitt nødt nødt til å lage ulike båser for å ha et språk som kan trenge mer igjennom, som er mer presist.

Hva slags konkrete tiltak mener du at må til, for eksempel fra den feministiske bevegelsen, for å oppnå positiv, feministisk forandring?

Vi har jo alle et ansvar. Men den feministiske bevegelsen i Norden må støtte de kvinnene som nå ønsker forandring. Feministiske bevegelser skal komme inn i kampen og kjempe for de kvinnene som finnes der ute et sted i mørket, som nå ikke blir hørt. Det gjøres  allerede, men vi må bli enda flinkere til å støtte hverandre. Hvis en kvinne med bakgrunn fra Midtøsten, eller muslimsk bakgrunn, kommer og sier «jeg vil gjerne ha en bevegelse, at mine medsøstre skal bli inspirert til å kjempe» – da må vi støtte henne. Det er de feministiske bevegelsene og organisasjonene der ute sin oppgave å bli med på denne bølgen, og løfte disse kvinnene og deres sak fram.

Har den nordiske feminismen noen blindflekker, mener du? Noe vi ikke fokuserer godt nok på?

Det er ikke nok fokus på den muslimske kvinnens frigjøring. Den muslimske kvinnens frigjøring starter med helt grunnleggende menneskerettigheter. At hun skal aksepteres som et menneske, at det ikke gjøres forskjell på henne og hennes bror, at hun selv kan bestemme hva slags tøy hun skal gå i, hvordan hun vil tenke, hvordan hun vil gi uttrykk for sine følelser. Alle disse tingene skal vi kjempe for, så vel som hennes rettighet til å selv bestemme når hun vil gifte seg, og med hvem. At ikke debatten kun handler om tørkle eller ikke tørkle – for vi har kvinner med tørkle som jobber på de største medisinske industrier i verden, og mange av dem har valgt det selv.

Mange muslimske feminister, aktivister og skribenter engasjerer er også opptatt av å utfordre et ensidig bilde av  muslimske kvinner. I Do Muslim Women Need Saving? kritiserer for eksempel antropologen Lila Abu-Lughod vestlige feministers bilde av muslimske kvinner som ofre som må reddes. Kan man virkelig snakke om «den muslimske kvinnens» frigjøring på generell basis? Kan, si, en dansk medisinstudent sammenlignes med en jente som vokser opp på landsbygda i Irak uten mulighet til skolegang, for eksempel?

Man kan besvare dette spørsmålet på mange måter. Først og fremst er ikke alle muslimske kvinner undertrykt – men noen er det, og det er dem vi skal hjelpe til å uttrykke seg og inspirere til å frigjøre seg. Det er likegyldig hvor man befinner seg i verden hvis man man ferdes i de patrialkalske kretser hvor kvinnen anses for å være et vesen som kun skal lytte og adlyde, danse etter mannens fløyte. Når vi snakker om undertrykkelse i muslimske miljøer, så kan vi heller ikke unngå å snakke om at mannen titt og ofte legaliserer sine voldelige handlinger med religionen. Dette selv om det er ham selv som utfører volden. En utdannelse alene er ikke nok til at en kvinne eller et menneske kan frigjøre seg, men dannelse og opplysning er det.

Noen er redde for at et (ensidig) bilde av undertrykte muslimske kvinner kan bidra til fordommer eller til og med en politikk,  som kan gjøre livet verre for muslimske kvinner. Er dette noe du kjenner på – er det et vanskelig politisk landskap å forholde seg til som forfatter?  

For meg er det viktig å gjøre kvinnene i stand til å uttale seg, og på den måten kaste lys over problemene, i stedet for å diskutere hvordan vi skal diskutere. Problemet er at folk ikke er flinke nok til å forholde seg til diskursen de uttaler seg i, og det er også derfor det blir vanskelig å finne løsningene. Når man debatterer hvordan man skal debattere i stedet for å faktisk debattere, finner man ikke de løsningene man ellers ville funnet. Vi må debattere problemene i seg selv for å få eliminert dem.

I Norge har vi de siste årene sett nye feministiske aktivister og bevegelser komme på banen, for eksempel de såkalte skamløse jentene, deriblant Amina Bile, Sofia Srour og Nancy Herz som har skrevet boka Skamløs. De kjemper imot sosial kontroll og undertrykkelse av spesielt kvinner i Norge. Finnes det, utenom deg, selvsagt, lignende bevegelser i Danmark?

Vi har noen kvinner med annen etnisk bakgrunn som kjemper for undertrykte kvinner. Men om bevegelsen er like sterk som skamløs-bevegelsen, det vet jeg ikke. Men jeg håper at vi kan få den satt igang, det er det jeg ønsker å oppnå med denne boka. At mange kvinner hopper med på vognen og gjør denne kampen til sin egen. Det er et håp.

Hva tenker du om hvordan boka di blir skrevet om – ofte i samme åndedrag som for eksempel Yahya Hassan – som «islamkritisk»?

Jeg syns at Yahya Hassan er en sterk stemme – han har sin egen plattform, og jeg har min egen. Men våre personligheter har ingenting til felles. Vi skriver begge to såkalt «fremmedlitteratur», det er det hele. Vi kommer fra forskjellige livsvilkår som har gjort oss til de menneskene vi er. Men når jeg kommer og kritiserer min kultur og mitt folk, og den bakgrunnen som jeg kommer fra, så skal man samtidig huske at jeg først og fremst kritiserer mennesket. At mediene går hen og fordreier det, det er selvfølgelig ikke akseptabelt. Jeg mener at det er menneskene som bruker religion, kultur og tankesett som våpen mot hverandre. Ondskapen finnes i mennesket, ikke kun i religionen. Et menneske er i stand til å treffe beslutninger, på godt og vondt. Det er en religion i seg selv ikke i stand til.

I boka benytter du deg av et bildespråk som gir assosiasjoner til eldre, gjerne religiøs, litteratur. Kan du si litt om språket du bruker?

Jeg tenker på kurdisk mens jeg formulerer meg på dansk. Bak ordene er jeg  først og fremst en kvinne med en kurdisk bakgrunn. Jeg tenker annerledes. Jeg har en rik kultur. Jeg tilhører et folk som har vært undertrykt, som jeg har sett. Men jeg har også sett en skjønn kultur som er fylt med poesi. Den kurdiske kulturen og språket. Og det har jeg selvfølgelig tatt med meg – hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg ikke vært tro mot meg selv. Jeg er nødt til å huske min egen identitet og hvor jeg kommer fra hvis jeg skal skrive troverdig litteratur. Jeg er glad dersom leseren identifiserer seg med min litteratur, med det universet som jeg har skapt. Det er noe av det beste en forfatter eller kunstner kan oppleve: At leseren blir i ett med litteraturen, og gråter når det skjer noe vondt, ler når det skjer noe bra. At karakteren får lov å gråte gjennom leserens øyne. Jeg mener helt klart at litteraturen skal kunne gjøre vondt. Fordi da er litteraturen med på å ruske i menneskene, og også sette igang følelsesregisteret hos leserne. Når noe gjør vondt, vil man søke en løsning på det. Jeg leser nok også mer klassisk enn moderne litteratur, fordi det er der jeg finner sjel, det er der jeg føler tilstedeværelsen av forfatterens sjel i litteraturen. I moderne litteratur finner jeg ikke den samme tilstedeværelsen, og språket blir ofte litt for minimalistisk for meg. Kanskje er dette fordi jeg har vokst opp et sted, i et hjem, hvor språk har veldig mye betydning, og hvor man er veldig detaljert i sine formuleringer. Det kurdiske folk har blitt så undertrykt, og spesielt har vi vært under press om å gi opp vår identitet. Språket er en del av identiteten vår, og mange steder har ikke kurderne fått lov til å verken tale eller studere sitt eget språk. Det har gjort at vi har holdt fast på og knyttet oss enda sterkere til språket vårt. Vi har fokusert sulten vår etter frihet på å forbedre språket vårt fra dag til dag. Det har nok gjort meg til den forfatteren jeg er: Inni meg finnes det flere tusen ord som ikke finnes på dansk. Dette oppdaget jeg da jeg begynte å skrive, at det danske språket er fattigere. Det var mange ord, mange vendinger som jeg gjerne skulle ha brukt, men som jeg ikke kunne bruke fordi de ikke finnes på dansk. Så derfor ble jeg nødt til å lage mitt eget danske språk, og det er det du kan si at Dødevaskeren er. Der bruker jeg dansk på en helt annen måte.

Du blir nå kontaktet av forlag i Midtøsten som tidligere har refusert deg. Hva tenker du om det? Og hva tenker du om å bli utgitt på for eksempel kurdisk?

Det er selvfølgelig min drøm at Dødevaskeren skal komme ut på kurdisk. Fordi det er de kvinnene – og mennene – jeg også gjerne vil nå. Jeg er glad for at disse forlagene nå, i ettertid, kontakter meg. Det betyr at jeg har bevist hva en kvinne kan få til. Og det betyr at jeg nå har vist at jeg ikke bukker under for noe. For da de de avviste meg, så banket jeg på en annen dør. Og når én dør lukkes…

Hvorfor tror du du ble refusert første gangen du spurte?

Fordi jeg var bevegelsen som kom og sa: Kvinnene skal frigjøres. Vi kan ikke bare akseptere å være en manns kone eller datter uten noen rettigheter. Det var nok revolusjonen de fryktet. Og nå håper jeg at de vil ha den fordi dette er uunngåelig, de skjønner at det er en nødvendig bok, en nødvendig revolusjon. At det er nødvendig at vi kjemper denne kampen. Den kommer til å komme før eller siden – og nå virker det som om tiden er kommet.

Snakker og jobber du mye med ulike miljøer i Danmark som jobber mot sosial kontroll?

Jeg holder foredrag for forskjellige krisesentre og organisasjoner som spesialiserer seg på denne typen problemstillinger. Jeg både tar kontakt med dem, og blir kontaktet av dem. Også enkeltpersoner: Både jenter og gutter som opplever sosial kontroll og trenger noen å snakke med, som trenger å bli hørt.

Du skriver om ekstreme tolkninger av islam og om patriarkalsk undertrykkelse. Hva tenker du at koblingen er?

Patriarkatet bruker den mørke delen av islam for å forsterke sin maktposisjon som våpen. Patriarkene har alltid vært der, også før islam. Og patriarkene er utrolig flinke til å finne alle mulige maktmidler til å bruke mot kvinner, for å styrke sin egen posisjon. Religion er ett av dem, kultur og tankesett et annet. Kvinnens frykt er et middel – de bruker både kvinnens frykt og hennes frigjørelse imot henne. De monoteistiske religionene er skapt av patriarkene, for patriarkene, for å undertrykke kvinnen. Og du kan finne like mange ekstreme passasjer i Bibelen som du kan i den mørke del av Koranen. Det handler om hvordan du fortolker, hvordan du leser og hvordan du bruker det. Og når en kvinne ikke får gå på skole, og bare blir lært én ting om hvordan hun skal være, så aksepterer hun det hun hører, fordi hun jo aldri har hørt noe annet. Derfor vil jeg gjerne oppfordre og hjelpe mine medsøstre i alle verdensdeler å kunne lese sin hellige bok, til å få en utdannelse og en dannelse, og til å stille kritiske spørsmål. Jeg vil at vi skal utdanne kvinner til å bli presidenter, til å bli store tenkere. Det tror jeg er løsningen.

Les Oda Vige Helles anmeldelse av Dødevaskeren her. 

Sara Omar er en 31 år gammel dansk-kurdisk forfatter. Dødevaskeren er hennes debutroman. Debatten omkring boka var i gang allerede før den kom ut, og det med god grunn. Omar tematiserer ekstrem kvinneundertrykkelse og æreskultur uten sjenanse, uten sminke, uten begrensninger.  Flere anmeldere trekker linjer til Yahya Hassan, som med sine Digte om danske innvandrermiljøer snudde dansk litteraturdebatt på hodet i 2013. Nå, som flere skriver, er det Omars tur. Hun lever med politibeskyttelse.

Det er vanskelig å omtale denne boka uten å begynne med åpningsscenen, der en ung pike som blør fra underlivet får skåret ut tunga og deretter begge ørene – helt inntil kraniet – av sin far, fordi han tror blodet betyr at hun har mistet jomfrudommen på sin nye sykkel og dermed er uren. Jentas mor setter fyr på seg selv – dette utgjør bokas to første sider.

Dødevaskeren, som boka henter tittelen fra, er hovedpersonen Frmesks mormor. Hun vasker likene til drepte, unge kvinner som enten var urene (altså ikke blødde) på bryllupsnatta, eller som ble sett på som skjøger eller ikke rette troende.  Handlingen i boka er todelt. I rammefortellingen befinner vi oss på et sykehus i Danmark høsten 2016, resten av handlingen, tilbakeblikkene om du vil, utspiller seg i irakisk Kurdistan fra 1986 og framover. I Danmark får vi innblikk i Frmesks mareritt og traumer, hun er også nyoperert av uvisse grunner – men det hintes til misbruk. Vi følger også hennes samtaler med pleieren og legestudenten Darya, som også er dansk-kurdisk, og som har en streng far som prøver å gifte henne bort til en fjern fetter. Denne faren blir både nysgjerrig og skeptisk til Frmesk når han får høre om henne og begynner å stille spørsmål, noe som i høy grad trigger traumene til Frmesk. Samtalene mellom henne og Darya avsluttes ofte fordi hun blir dårlig.

I Kurdistan får vi innblikk i fødselen av Frmesk, og følger henne deretter i oppveksten – både gjennom hennes mor, mormor, morfar, far, og Frmesk selv. I denne delen av boka er hun imidlertid mest en bakgrunnsfigur, vi følger i hovedsak familien hennes. Her har Omar også tegnet noen vanvittig gode portretter, kanskje særlig av mormoren Gawhar. Ikke bare mormorens jobb, men også det faktum at hun er gift med en vantro, gjør at hun skiller seg fra byens øvrige befolkning. Frmesks far kommer fra en svært streng og misogyn familie, han slår og voldtar Frmesks mor, som er ødelagt av et liv med en voldelig mann. Familien hans fungerer også som representanter for den konservative, ekstremt troende delen av befolkningen, som er i flertall. Det er denne delen av familien som  viser hvor farlig det er å være født jente: morens frykt for faren, farmorens forsøk på å omskjære den kun dager gamle jenta med rustne barberblader og glasskår, og oldefarens forsøk på å kvele henne med en pute er bare enkelthendelser. Noen av disse personene virker til å begynne med å være noe karikerte, men også disse får en større dybde utover i romanen.

Noe av det mest sjokkerende ved denne boka er hvordan personene i krigsherjede Kurdistan lever et vanlig liv mellom grusomme, blodige voldtekter og æresdrap – de plukker grønnsaker fra hagen og spiser middag med familien. Utenom et par anledninger fungerer også bombeangrep og krig nesten som et fjernt bakteppe eller dårlige værforhold. Fokuset ligger hos kvinnene og deres liv, deres hverdag og frykten de lever med, og hvordan Koranen blir brukt for å legitimere den ekstreme undertrykkelsen de må tåle.

Dette er ikke en bok som prøver å fortelle om den vellykkede eller mislykkede integreringen eller om det å starte på nytt. Det er en bok som handler om det å komme fra et samfunn som nekter å slippe taket i kvinner som vil rømme fra undertrykkelse. Som finner dem igjen i alle verdens hjørner, fordi du som kvinne ikke har rett til å søke deg ut av mannens grep, bokstavelig talt. Boka er kanskje på sitt debattmessig farligste gjennom at den i all hovedsak legger vekt på svært negative sider ved konservativ islam og kurdiske samfunn i Danmark. Dette er også det Omar hittil har fått mest kritikk for – på lignende måte som Yahya Hassan i sin tid. Kun få av de som er troende er framstilt positivt – enkelte av disse til gjengjeld på en svært reflektert måte som stiller spørsmål ved hvordan muslimsk religion kan og bør være i moderne tid.

En viktig faktor hva gjelder denne bokas slagferdighet, er stilen til Omar. Hun er på samme tid myndig, usentimental, nådeløs og vemodig:

Hun vred sig. Mærkede de hårde stød. Det var sådan, han ville have det.

Det sortnede for henne.

Så fortrak han sig i en række dybe grynt, før han rejste sig og så på hende med væmmelse i blikket.

«Dæk dig dog til,» sagde han. «Det her er et anstændigt hus.»

I Dødevaskeren levendegjøres realiteter og grusomheter som vi vet at skjer, men som er umulig å forestille seg. Samtidig som boka makter å fortsette å overraske, sjokkere og holde leseren på tåspissene helt til siste side. Dette er både en skjellsettende, god bok, og en bok det nesten frister å legge ved en trigger warning til. Hva som har skjedd mellom den nyopererte, fysisk skadde og tydelig traumatiserte Frmesk i Danmark i 2016, og den lille Frmesk i Kurdistan får forbli et foruroligende og heslig tomrom helt til siste slutt, med det avsluttende spørsmålet «Mor? Vasker du også små piger i baghaven?».

*

Bok: Sara Omar, Dødevaskeren (Politikens forlag, 2017)

Fett 2/2018 har tema ROBOT. Nummeret lanseres onsdag 13, juni på OsloVelo i Oslo og Fincken bar i Bergen.

I går spurte jeg Siri: Hvorfor har du kvinnestemme? Interessant spørsmål, svarte hun. Siri har rett: Det er interessant at verdens tre mest berømte taleassistenter Apples Siri, Amazons Alexa og Microsofts Cortana alle er laget for å ligne kvinner i lyd. For hvorfor ønsker vi at roboter skal ha et kjønn eller i det hele tatt minne om mennesker?

Verdens første chatbot bar også kvinnenavn, Eliza, og ble laget allerede på 1960-tallet. Personene som skulle teste roboten fant snart at brukerne utviklet så sterke emosjonelle bånd til den kunstige intelligensen at de faktisk heller ville diskutere problemene sine med Eliza, enn med virkelige mennesker. Skaperne bestemte seg snart for å avvikle Eliza i 1966. Herfra kommer fenomenet Eliza-effekten, der man attribuerer menneskelige egenskaper til kunstig intelligens.

Siri, Alexa og Cortana er ikke terapeuter, men fungerer som døgnet-rundt-assistenter som kan påkalles når som helst. De bistår deg i å booke avtaler, slå opp nødvendig informasjon og kan gi deg råd om antrekket ditt (dersom du har utstyrt roboten med et kamera, som versjoner av Alexa har), i tillegg til å være en samtalepartner om du skulle trenge det. Som i TV-serien Mad Men blunker de til ideen om at en dedikert assistent kan være så mye mer.

Chatbotene er altså utviklet med personlighet. Siri har såkalte «påskeegg» i seg: skjulte overraskelser man kan snuble over ved å stille bestemte spørsmål. Både Siri og Alexa kan ha en flørtende tone overfor sine brukere, og blir ofte konfrontert med spørsmål med seksuelle undertoner, og kanskje en emosjonell og romantisk relasjon. Cortana måtte lære seg å ta igjen da roboten straks etter lansering ble konfrontert med seksuell trakassering.

Chatboten Ross ble lansert i 2016 og hjelper deg med å raskt grave fram relevante juridiske dokumenter og kilder – og har et mannlig navn. Hvorfor? Kanskje fordi Ross skal bistå deg i å finne fram sentrale jobbdokumenter. En seriøs robot som Ross har med andre ord en profesjon, og befinner seg langt unna det rotete feltet knyttet til privatsfæren og sensitiv informasjon.

Ross er sannsynligvis er langt billigere i drift og enklere å utvikle enn Alexa og Siri. Disse taleassistentene skal kunne ta imot hvilket som helst spørsmål fra hvem som helst. Noe jeg skulle tro utgjør en ganske så kompleks algoritme, som er basert på utrolige mengder (verdifulle) data.

De jeg har nevnt her utgjør så klart bare noen få av hundrevis av chatboter og ikke alle føyer seg inn i dette mønsteret. Noen ligner Ross, og hjelper med å sortere informasjon innen ulike felt, mens andre fungerer som en slags venn som tilfeldigvis er veldig god på stressmestring. Woebot er en vennlig chatbot, som også hyppig referer til sin intelligens som nettopp kunstig – og er heller ikke kjønnet. I beslektede Replika kan du selv velge navnet til det som markedsføres som en din nye «bestevenn».

Men hvorfor hadde spesielt de tidlige chatbotene kvinnenavn? Kanskje av historiske grunner. I «Kvinner og makt» forteller Mary Beard om en lang vestlig tradisjon for å stenge kvinnestemmen ute fra offentligheten gjennom å sammenligne den med gneldring og bjeffing. Kvinnestemmen har faktisk så mye historisk bagasje at kvinner fortsatt har et problem med å bli hørt og med å framstå som myndig i det offentlige liv. Margaret Thatcher gikk i stemmeterapi for en grunn, hun ville bli tatt seriøst av sine kolleger.

Jeg kan selvsagt bare spekulere, men jeg tror det var viktig at den nye teknologien framstod som ufarlig – ikke som en konkurrent. At kvinnestemmen ikke tas seriøst er et problem for mange kvinner, men sikkert hendig når man skal introdusere ny teknologi som mange også frykter på markedet. Selve ordet robot kommer som kjent fra det tsjekkiske ordet for slave. Man ønsket at brukerskaren skulle se på teknologien nettopp slik: servil og underlagt brukerens behov.

Verdens mest berømte fysiske roboter bærer også kvinnenavn: Sophia, Erika, Jia Jia og Harmony, og de er alle laget for å tilfredsstille brukeren på ulike vis.
Teknologiske revolusjoner er ikke frikoblet fra spørsmål om kjønn og makt. Den foreløpige utviklingen av roboter sier noe om retningen som så langt er staket ut av en sørgelig hvit og mannsdominert bransje.
– Hei, Siri!
– Hei.
– Har du kjønn?
– Beklager, det har jeg ikke svaret på.

Denne teksten er opprinnelig publisert i Klassekampen mandag 16. april.

Denne teksten er hentet fra Fett 2/2018.

Mandag den 23. april i år kjørte Alek Minassian (25) en varebil inn på et travelt fortau i Toronto, Canada. Ti mennesker ble drept, tretten ble skadet. Rett før terrorangrepet hadde Minassian lagt ut et innlegg på Facebook. «The Incel Rebellion has already begun!», skrev han. Og: «We will overthrow all the Chads and Stacys! All hail Supreme Gentleman Elliot Rodger!».

Rodger var 22-åringen som i 2014 drepte seks mennesker i California – tre menn i sin leilighet, og tre kvinner i en «sorority» (en sosial forening for kvinnelige studenter) – før han skjøt seg selv. Han etterlot seg et «manifest» der han forklarte at han ville straffe kvinner for å ikke ville ha sex med ham, og seksuelt aktive menn for å være, vel, seksuelt aktive menn.

Gjørmepøl av hat

I kjølvannet av Minassian-drapene har det kommet søkelys på den såkalte incel-bevegelsen. Forkortelsen står for «involuntary celibates». «Bevegelsen» er et løst nettmiljø med tusenvis av tilhengere – som en må anta alle er menn. Menn som hater kvinner.

Å lese forumet incels.me er som å vasse opp til nakken i en sydende gjørmepøl av kvinnehat og forherligelse av voldtekt og drap og andre former for vold. Det er en del overlapp med retorikken kjent fra alt-right-bevegelsen, en høyreekstrem nettkultur – selv om mange virker opptatt av å påpeke at incel-miljøet er etnisk sammensatt og dermed skiller seg fra alt-rights etnonasjonalisme. Som alltid med slike anonyme nettfora er det likevel vanskelig å vite hvem som er med og hvor seriøst en skal ta det de skriver. Men Minassian og Rodgers viser et skremmende voldspotensial.

Chad, Stacy og Becky

Det er altså fravær av sex som utgjør grunnmuren i incel-identiteten, i tillegg til sosialt utenforskap. De beskriver seg selv som stygge og uattraktive nerder eller «creepy guys». I incel-verdenen kalles attraktive menn for «Chads»; attraktive kvinner er «Staceys», mens deres mindre tiltrekkende søstre er «Beckys». Et mye delt bilde viser to rader med menn og kvinner, sortert fra mest til minst attraktiv. Før vestlige kvinner ble seksuelt frigjorte, skal man tro grafen, gikk det rette linjer mellom folk, mens i dag har Becky fått det for seg at hun kan velge fra øverste hylle. (Noe annet enn heteroseksuell sex er utenkelig i incel-verdenen.)

Nå er jo ikke netthat mot kvinner særlig originalt (heh), men ifølge Angela Nagle, som har forsket på antifeministiske bevegelser, skiller incel seg ut når det gjelder intensiteten. Verdensbildet deres er basert på kjølig kalkulasjon og den sterkestes rett, som en savanne styrt av Ayn Rand. Selvmotsigelsene står i kø: Incels definerer seg selv som svake, noe som i et evolusjonsbiologisk perspektiv burde tilsi at de ikke får damer. Likevel er de tvangsmessig opptatt av at kvinner skylder dem sex. Kvinner omtales som sluts eller roasties, som i roast beef – «den degenererte tilstanden til vaginaen til den vestlige frigjorte kvinnen, fordi hun har kjørt kuk-karusellen i ten- og tjueårene», som Urban Dictionary hjelpsomt opplyser (min oversettelse). Kanskje enda verre enn dét pisspreiket er begreper som fembots og femoids – som fratar kvinner all menneskelighet.

Lagelig til for hugg

Incels mildt sagt vanvittige verdensbilde, kombinert med deres selvfremstilling som tapere, har ført til at de blir mobbet og latterliggjort av så å si alle andre på internett – fra alt-right til feminister. Subforumet «Incel Tears» på Reddit er viet til å vise fram incels mest idiotiske påfunn. Impulsen er ikke vanskelig å forstå – det er vrient å ta folk som bruker ord som «kuk-karusell» alvorlig, og det er nok best for leserens mentale helse å tolke trusler om å bombe studenthus og voldta vilkårlige kvinner som syke vitser, heller enn alvor.

Men er det lurt å møte disse mennene med mer mobbing? Er det smart å fortelle noen som baserer sin identitet på det at alle forakter ham, at han har helt rett i det? «Incel tears» og lignende har blitt kritisert for å drive folk mot selvmord – selv om dette også brukes som et bevisst ledd i incels strategi med å stakkarsliggjøre seg selv. Likevel: Radikalisering og utenforskap går hånd i hånd, om det er IS eller incel som rekrutterer. Og når selvhat og depresjon kombineres med et intenst hat mot kvinner og/eller hele samfunnet, kan resultatet bli dødelig.

Terrorfare

Men hva skal vi da gjøre? «Overraskende» nok har enkelte ymtet frampå om at kvinner må ta ansvar og «gi gutta sex» – om ikke frivillig, så tilgang til prostituerte. Tanken om at hatet bør møtes med menneskelig kontakt og empati er ikke fjern, men snarere enn å fortelle unge kvinner at de skal ta en for laget og date en mulig psykopatisk voldsmann, hva med å ta et oppgjør med en kultur som ikke lærer menn å regulere følelsene sine? I stedet for å akseptere incels absurde premiss om at menn har rett til sex og at kvinner skylder dem det, hva med å slutte å snakke om menn og kvinner som forskjellige arter? Gjøre noe med skjønnhets- og prestasjonspresset som undertrykker både kvinner og menn – og ikke minst bekjempe pornokulturen. Ta voldtekt seriøst som et samfunnsproblem. Dette er feministiske kampsaker. Vi er nødt til å ta innover oss at disse mennene, dette hatet, er et produkt av skadelige samfunnsstrukturer. Om noe er det enda et argument for å kjempe ned disse strukturene.

For dem som allerede er dypt inne i gjørma, er det mer nærliggende å tenke på dette som annen radikalisering – og på enkelte individer som potensielle terrorister. Tenk om etterretningstjenestene kunne lagt like mange ressurser i å overvåke ekstremt kvinnehat som de gjør med muslimske grupper. Kunne en laget et exit-program for incels, med oppsøkende tjenester som trekker dem ut av ekkokamrene og utfordrer dem på det skakkjørte selv- og verdensbildet? Jeg har ikke løsningen, men å ignorere disse mennene, og la dem råtne i sin egen stinkende nettcelle, er ikke et alternativ.

Denne teksten er hentet fra Fett 2/2018.

Hans Rosling pleide å si at det var vaskemaskinen som gjorde det: frigjorde kvinnen. Det var takket være vaskemaskinen at hans mor fikk tid til å lese bøker. «Takk industrialisering, takk stålverket, takk kraftstasjonen og takk kjemisk industri!». Til og med Vatikanet har presentert denne idéen: Den hellige stolens offisielle tidsskrift, Osservatore Romano spurte seg for noen år siden om vaskemaskinen har hatt større betydning for kvinners frigjøring enn p-pillen. Og det kan ligge noe i det. Takket være kjøleskap, tørketrommel, ferdigsydde klær og mikroovn gikk tiden som vi bruker på husholdningsarbeid ned fra 58 timer i uka i 1900, til 18 timer i 1975. Det var med andre ord ikke rart av gifte kvinner begynte å ta seg inn på det betalte arbeidsmarkedet i stor skala i nøyaktig samme periode. Den samme industrielle revolusjonen som ga oss vaskemaskiner gjorde også fysisk styrke mindre viktig på arbeidsmarkedet. De nye maskinene kunne løfte tyngre og jobbe lengre enn menneskene, de utkonkurrerte også den menneskelige arbeidskraften i mange bransjer. De nye jobbene som kom var i stedet mer kunnskapsbaserte. Arbeidsmarkedet forandret seg, noe som gagnet kvinner.

Fra dampkraft til kunstig intelligens

Vanligvis snakker man om fire industrielle revolusjoner. Den første var da menneskene på midten av 1700-tallet begynte å bruke vann- og dampkraft til å mekanisere produksjonen. Vi fikk nye fabrikker og damplokomotiv. Den andre kom på 1800-tallet. Med den nye masseproduksjonen og elektrisiteten fikk vi telefoni, samlebånd og stålproduksjon. Og selvfølgelig den første vaskemaskinen. Den ble oppfunnet i 1908. Den tredje industrielle revolusjonen tok fart etter andre verdenskrig, da den nye informasjonsteknologien ga oss internett, mobiltelefoni og datamaskiner.

Den fjerde revolusjonen påstås å være den som vi lever i nå: 3D-printere, nanoteknologi, bioteknikk, kvantedatamaskiner, droner, selvkjørende biler og det som kalles for «tingenes internett»: altså husholdningsmaskiner, farkoster og bygninger som kan kommunisere med hverandre. Samt robotene, selvsagt. De sies jo å allerede være her. De sorterer papp, kjører biler og bestemmer hva du ser på Facebook. Og snart kommer de også til å ta jobben din, heter det. Én eneste robot kan i dag lage en hamburger på ti sekunder. Den beregnes å egenhendig snart kunne erstatte personalet på en hel McDonald´s-restaurant. Nye byggeroboter kan ikke bare måle, skru, lime og holde i verktøy, de bygger også nye verktøy til seg selv dersom de gamle går i stykker.

I Sverige har Stiftelsen for strategisk forskning regnet ut at 53 prosent av dagens svenske jobber kan bli automatisert innen 20 år. Den fjerde industrielle revolusjonen sies dessuten å gå betydelig raskere enn de tidligere. Noen eksperter hevder at eksplosjonen av mobilteknologi, sosiale medier og dataskyer i løpet av det siste tiåret vil framstå som minimale i møte med utviklingen som kommer de neste ti årene. Andre er uenige. I en ny rapport fra OECD hevdes det at bare rundt 10 prosent av alle jobber kommer til å bli automatiserte. Og dessuten: Maskiner har alltid tatt jobb fra mennesker. Det som pleier å skje da, er at nye jobber dukker opp i deres sted. Hvorfor skulle den fjerde industrielle revolusjon være annerledes? I tidligere historiske faser har de nye maskinene erstattet jobber innenfor en viss sektor. Da har menneskene kunnet gå videre til å arbeide et annet sted. De nye jordbruksmaskinene på 1800-tallet hadde lite å gjøre på kjøkkenet, kunne ikke stelle og lage mat, for eksempel.

Problemet med dagens roboter og algoritmer er at de kan benyttes nesten overalt, mener mange økonomer. Den nye robotteknikken er generell. Alt arbeid som det går an å bryte ned i mindre og repetitive deler, kan de nye robotene teoretisk sett ta over.

Om den andre og tredje industrielle revolusjonen frigjorde kvinnen slik at hun kunne oppnå rollen hun har i dagens samfunn, hvilke konsekvenser vil den fjerde industrielle revolusjonen få for likestillingen? Toyota holder allerede på å utvikle roboter som kan hjelpe til med husholdningsarbeid. Men roboten som kan plukke ut av oppvaskmaskinen, er bare en naturlig forlenging av selve oppvaskmaskinen. Man bør også kunne tenke seg at den fjerde industrielle revolusjonen vil føre med seg noe annet: På alvor snu opp ned på maktforholdet mellom menn og kvinner. På en måte vi ikke har sett tidligere.

Gudrun Sjödéns blinde flekk

Kvinner med lav lønn får skylde seg selv, mente moteentrepenøren Gudrun Sjödén nylig. Kvinner velger å gå hjem fra jobben klokken fire for å være bekvemme, mente hun, og raseriet fra konsumentene av hennes stormønstrede tunikaer lot ikke vente på seg. Kvinner går jo ikke hjem klokken fire for å hvile, og de kvinner som har valgt lavtlønnede yrker, har også i høy grad valgt jobber som er veldig viktige for samfunnet: Noen må jo ta hånd om barna og passe på de gamle, de syke og de som trenger assistanse for å fungere. Samfunnet kan eksistere uten stormønstrede tunikaer. Men det kan ikke eksistere uten at noen gjør disse jobbene.

Samtidig uttrykker Gudrun Sjödén naturligvis bare markedsøkonomiens logikk slik den ser ut i dag. Arbeid som blir utført ubetalt i hjemmet, regnes ikke som «produktiv aktivitet» i økonomiens standardmodeller, det er ikke inkludert i BNP-tallene, og anses ikke som medvirkende til det vi kaller økonomisk vekst. Det er med andre ord ikke bare Gudrun Sjödén som lukker øynene for denne typen arbeid.

På samme måte som ubetalt omsorgs- og husholdningsarbeid ikke tas på alvor, vurderes betalt arbeid innen pleie og omsorg lavt. 73,5 milliarder norske kroner er totalsummen av lønnsforskjellene mellom likeverdige kvinne- og mannsdominerte yrker i Sverige. Yrker der man arbeider med data, tall og tekst vurderes høyt, og yrker der man jobber med mennesker vurderes lavt. Den som tar vare på bilen får bedre betalt enn den som tar vare på farmor. Slik er det, ikke bare i Sverige, men i prinsippet over hele verden. Markedsøkonomiens logikk har med andre ord ikke vært på parti med kvinner. Velferdsstaten har kompensert for dette; den har gjort en stor del av det ubetalte omsorgsarbeidet betalt. Men den har ikke angrepet strukturene som sier at arbeid med mennesker skal vurderes lavere enn andre jobber på arbeidsmarkedet. Spørsmålet er om dette kommer til å forandres – nettopp på grunn av den fjerde industrielle revolusjonen?

Kroppens intelligens er undervurdert

Hva kan mennesker som maskiner ikke kan? Det spørsmålet stilles stadig oftere i diskusjonen om hvilke bransjer som eventuelt kan være mer motstandsdyktige mot roboter enn andre. Kunstig intelligens gjør akkurat nå enorme framskritt når det gjelder repetitive og forutsigbare jobber. Det den er mindre god på, er sånt som krever konstant tilpasning og forståelse av kontekst, nyanser og følelser. Arbeidet innen pleie, omsorg og skole, for eksempel. Her vil robotene få det vanskeligere, tror mange. Det finnes nemlig et paradoks innen robotforskningen som man kaller for Moravecs paradoks, oppkalt etter robotforskeren Hans Moravec. Paradokset sier at det vi mennesker synes er vanskelig, og som tar mange år for oss å lære – som avansert matematikk eller sjakk – synes roboter er enkelt. Men det som vi mennesker syns er enkelt, er derimot ofte vanskelig for roboter. Ting som å gå, åpne en dør, sykle eller hoppe tau.

Alt dette er kroppslig kunnskap: ting vi lærer oss gjennom at kroppene våre interagerer med omverden. Og alt dette er vanskelig for den kunstige intelligensen. Det er generelt interessant hvordan «intelligens» i debatten om AI nesten alltid beskrives som noe kroppløst. Roboter kan i dag beseire verdensmesteren i sjakk, men det finnes ikke en eneste robot som kan komme inn i et menneskes hus og lage en kopp te til vedkommende. Enda mindre følge etter en treåring på en lekeplass og passe på barnet mens det leker i husker og i sklier. Dette taler for at mange av de i dag kvinnedominerte yrkesbransjene kommer til å være mer robotsikre enn mange mannsdominerte. De jobbene som vi i dag vurderer høyt: der man jobber med data, tall og tekst, er de som den kunstige intelligensen kan konkurrere med oss om. De yrkene som vi derimot vurderer lavest: de der man jobber med mennesker, der kommer robotene til å ha et problem. Hva kommer det til å gjøre med måten vi vurderer disse jobbene på i fremtiden?

Mange tror at den fjerde industrielle revolusjonen kommer til å forandre mange yrker, snarere enn at disse yrkene forsvinner helt. De vil i større grad handle om kommunikasjon, empati og relasjoner – altså egenskaper som vi har lært oss å oppfatte som «kvinnelige», og som man historisk sett har forventet at kvinner er flinke til.

Det finnes ingen lege som rekker å lese gjennom all forskning som eksisterer på feltet. Teknikken er allerede i dag til stor hjelp som beslutningsstøtte når diagnoser skal stilles. Denne utviklingen kommer til å fortsette. Roboter kommer til å utføre flere typer operasjoner, og lese langt flere røntgenbilder. Legene kommer dermed til å spesialisere seg mer mot de delene av yrket som krever menneskelig kommunikasjon med pasienter. Legeyrket vil med andre ord forandre seg.

Dette betyr imidlertid ikke at roboter ikke kan brukes i sykepleien. Det finnes allerede roboter i Japan som hjelper til i eldrepleien, eksempelvis med å løfte pasienter fra rullestoler til senger, og sparer dermed mange verdifulle menneskelige rygger. Men det er noe med nettopp pleie og omsorg som de fleste av oss kan være enige i at krever menneskelighet. Der nettopp den mellommenneskelige kontakten på mange måter er det sentrale arbeidet, det som skaper virkelig kvalitet innen eksempelvis sosialt arbeid, pleie, psykiatri og skole. Og om det stemmer: hvilke konsekvenser kan utviklingen tenkes å få for likestillingen?

Teknikken holder ikke – politikk behøves

Hva ville skje med hvordan vi vurderer omsorgsyrkene dersom det prinsipielt sett bare var disse yrkene som fantes igjen for menneskene å gjøre? Om finans-, transport- og juristbransjen ble automatisert og i stor grad tatt over av maskiner? Om stater i stor grad måtte omskolere arbeidsløse menn til eksempelvis å bli sykepleiere? Hva kan det komme til å gjøre med vårt syn på pleie? Og kjønn?

«Kunnskapsøkonomien» erstattet av en «relasjonsøkonomi»? Revurdering av tradisjonelt sett kvinnelige egenskaper? Tradisjonelle kvinneyrker som de (eneste) delene av arbeidsmarkedet der mennesker fortsatt arbeider? Dette kan godt være den store muligheten som feminismen har ventet på. Men det krever politiske tiltak. Det finnes nemlig absolutt ingenting som sier at den fjerde industrielle revolusjonen automatisk kommer til å føre dithen. Tvert imot. En kunne like gjerne tenke seg en fremtidig økonomi der menneskelig kontakt blir en luksusvare. Der de rike kan ansette mennesker som passer barna deres, mens de fattige må nøye seg med robotførskolelærere. Der de rike har sykehjem bemannet av mennesker, de fattige kun med roboter.

Javisst var det vaskemaskinen som i stor grad frigjorde kvinnen. Men det var ikke teknikken i seg selv. Det var måten den ble spredt i samfunnet på. Hvordan de tekniske innovasjonene også førte til politiske innovasjoner. Ser vi noe liknende i dag? Det er egentlig det sentrale spørsmålet.

Oversatt av Oda Vige Helle.

Denne teksten ble først publisert på dagensarena.se

BØKER Å LESE I ETTERKANT AV #METOO

Anne Bitsch – Brev til en ukjent datter: Frihet, sex og søsterskap 

Hvordan fremstilles overgrepshistorier i media og rettsvesen, og hva har det å si for kvinners seksuelle frihet? I denne boken tar Bitsch [uttales Bits, værsågod] utgangspunkt i konkrete overgrepssaker. I kjølvannet av #metoo-bevegelsen, har vi egentlig kunnskapene og redskapene vi trenger for å forstå og forhindre seksuell vold? Vi ser frem til skarpe og velfunderte analyser i brevs form.

Eline Lund Fjæren – Forbruk i september

På en veldig hyggelig og litt gubbete slippfest i fjor, var Eline Lund Fjæren et friskt pust da hun leste fra det som nå har blitt bok. Utdraget handlet om enkelte menns trang til å speile seg i unge kvinner, og/eller være en slags velgjører eller portvokter på kvinnens ferd inn i yrkes- og kulturlivet. Lund Fjæren er en skarp observatør av kjønnede dynamikker, noe som også viser seg i Morgenbladet-spaltene hennes.

Therese Bohman – Aftenland

I denne hjernevrengeren av en roman fra svenske Therese Bohman, som kommer på norsk i høst, møter vi en lett fordrukken, nyskilt professor som blir betatt av studenten sin. Gjett kjønnene! Bohman skriver slående om maktrelasjoner i akademia, begjærets mange irrganger og fallgruver, og gapet mellom hvem man ble, versus den man kunne blitt. Kan anbefales for slutten alene.

Anja Sletteland og Hannah Helseth (red.) – Håndbok mot seksuell trakassering

Endelig! Her kommer håndboka for hvordan vi skal møte seksuell trakassering. Vi er glade for at debatten ikke stopper på holdeplassen Bedre Varslingssystemer, men fortsetter å rulle videre. Bak boka står lure og kule Anja Sletteland, Ph.D. i konfliktstudier og redaksjonssekretær i Klassekampen, og sosiolog og forfatter Hannah Helseth.

LYTT NÅR DISSE SNAKKER

Hele norsk røyndom-serien

Folkeopplysning av beste sort. Hatten av for Samlagets essay-serie, som gir korte, informative, personlige beretninger om temaer vi alle har noe å lære om. Denne sommeren kom tre bøker, ført i pennen av Camara Lundestad Joof (om rasisme), Sumaya Jirde Ali (om muslimhat) og Kristin Fridtun (om homonasjonalisme). Vi gleder oss til fortsettelsen i høst.

Lone Aburas – Det er et jeg som snakker

Lone Aburas skriver med en velformulert og syrlig harme i denne pamfletten, om et dansk samfunn med systemisk forakt for minoriteter, flyktninger og innvandrere. Som utgangspunkt for tematikken bruker Aburas helt konkrete og gjerne selvopplevde eksempler på hvordan denne forakten slår ut. Hun trekker dessuten opp interessante linjer mellom rasisme og en kapitalistisk verdensorden som forakter alle former for menneskelig skjørhet.

Daria Bogdanska – Lønnsslaver

Hvordan jobbe når du trenger et personnummer, men ingen i det offentlige systemet er villig til å gi deg personnummer før du har en jobb? Dette har Daria Bogdanska, og sikkert mange nyankomne til Skandinavia, klødd seg i hodet over. Her møter vi sleipe sjefer, sosial utnytting, livet som dobbeltarbeidende student og servitør. Kulturkræsj og prekariat i grell forening i Bogdanskas skarpe strek. Den grafiske romanen kom på norsk i vår, men den fortjener enda litt fremsnakk, synes vi.

ESSAY, DEBATT OG SAKPROSA

Hedda Lingaas Fossum (red.) – Ulyd

Hvordan endrer fjerdebølgefeminismen hvordan vi ser og tenker på livene våre? Tidligere Fett-redaktør Hedda Lingaas Fossum har samlet et kobbel skandinaviske feminister for å reflektere litt over dette, samt hvordan vår tids feminisme kommer til uttrykk i forskjellige medier som litteratur, kunst og film. På bidragslista finner vi navn som Emma Holten, Olga Ravn, Namra Saleem og Maria Kjos Fonn.

Helena Brodtkorb – Det skjer nå

Åpenbart skjer det nå, siden vi er så heldige å få to feministiske antologier i høst! I denne har redaktør Helena Brodtkorb invitert kvinner til å skrive om virkeligheten som førte til #metoo. Vi skal innom Spice Girls, traumer etter overgrep og oppgjør med æreskultur, lover forlaget.

Helene Uri – Hvem sa hva? Om kvinner, menn og språk

Helene Uri har skrevet bok om noe av det mest fascinerende vi vet – altså hvordan menn og kvinner kan oppfattes helt forskjellig, selv når begge sier samme setning helt ordrett :) Både opplysende og kanskje litt terapeutisk om lingvistikk og kjønn.

Brit Aksnes – Mannemenneske

Brit Aksnes har dybdeintervjuet 23 menn om hvordan de ser på seg selv og mannsrollen. Til Bergens Tidende (23.7.2018) sier hun at «[M]enn ikke har hatt behovet for en partner i konen, men har hatt venner som de har diskutert fag og sak med. [D]ette må menn ta ansvar for å endre. De må ta seg sammen og ikke henge igjen i gamle dager.» Det er vårt håp at «Mannemenneske» leses av mange menn, ikke bare av damene som prøver å forstå dem.

LYRIKK

Claudia Rankine – Medborgar (gjendiktet av Camara Lundestad Joof og Kristina Leganger Iversen)

Forstemmende bilder av amerikansk rasisme i poesi og grafikk. Rankine trekker trådene fra egne erfaringer, til behandlingen som tennisstjernen Serena Williams får av dommere, til Black Lives Matter-bevegelsen, og avkler rasisme og diskriminering på individ- og systemnivå. I oktober kan samlingen leses i nynorsk språkdrakt. Vi vil særlig oppfordre dem som aldri har kjent rasisme på kroppen til å lese.

Helene Guåker – Farvel alle hemmeligheter

«hvor mange kukksugende kvinner/går det/på en fittesleikende mann?/ jeg bare spør, jeg bare lurer:/når skal denne gjelda betales?» Vi lurer også, Helene Guåker, vi gjør jo det. I samlinga med det lekre coveret finnes dikt med trøkk om mensen, sex, kroppspress, og en god del av de andre ting som kanskje ikke er umiddelbare tabu for voksne damer, men ikke helt søndagsmiddag-hos-bestemor-tematikk, heller.

Sumaya Jirde Ali – Melanin hvitere enn blekemiddel

Sumaya har vunnet våre hjerter for lengst, senest da hun trosset trusler, hets og rasisme og holdt en kjempesterk 8. mars-appell på Torgalmenningen i Bergen i år. Hun er dessuten utrolig produktiv: dette er hennes andre diktsamling, bare ett år etter debuten «Kvinner som hater menn».

TIL LILLESØSTERA DI (OG KANSKJE TIL DEG SELV)

Ulrikke Falch og Sofie Frøysaa – Jenteloven: feministisk førstehjelp

Som tenåringer ble Ulrikke Falch fortalt at hun tok for mye plass, mens Sofie Frøysaa fikk høre at hun var for sped og forsiktig. Slikt blir det ikke trygg og glad ungdom av, så venninnene har skrevet håndboka de selv kunne ønsket seg i de tidlige tenår. Målet er å øke bevisstheten omkring trakassering og forskjellsbehandling, og gi unge jenter redskaper til å stå sammen og mot til å slå tilbake.

Iman Meskini – #minhistorieminmening

Da hun startet en tråd om hijabbruk på Instagram, raste svarene og betraktningene inn. Nå har Iman Meskini samlet responsen i denne boka. Vi synes det er kult å høre fra hele spekteret av dem som faktisk bruker hijab selv, og vi har tro på at denne boka kan bli et godt utgangspunkt for å tenke litt omkring størrelser som personlig valg, frihet til og frihet fra.

Tina Åmodt – Doris

Mens Doris (14) og faren driver rundt på en yacht han har oppkalt etter henne, bruker hun tiden på å fantasere om Jimmy, som er 13 år eldre. Vi tipper at Tina Åmodt har klart å fange det ekstremt kleine i å skulle navigere sin egen seksuelle oppvåkning og omgås foreldrene sine – samtidig.

ROMANER FRA DAMER VI DIGGER 

Mona Høvring om søstre, Trude Marstein om kvinnelig livsløp, Ingvild Lothe om havet, Sheila Heti (på norsk) om frivillig barnløshet, Kjersti Annesdatter Skomsvold om morskap, Karin Boye (endelig på norsk) om skam og seksuell oppvåkning, Jenny Hval om å hate gud (hekseprosa!), Katrine Nedrejord om overfallsvoldtekt, Maria Kjos Fonn om å unnslippe sosial arv, Sarah Zahid om overgangen fra ungdom til voksen, Marita Fossum om prostitusjon og filosofiske samtaler, Vigdis Hjorth om overeksponering og selvbevissthet, Ida Hegazi Høyer om et kollektiv med fire damer, og Gunhild Øyehaug om mødre, døtre og parallelle univers.

Begrepet no platforming kan forstås som en intellektuell boikott. Begrepet og prinsippet ble introdusert i 1974 av den britiske paraplystudentforeningen National Union of Students. Hensikten den gang var å frata rasistiske organisasjoner muligheten til å stille til valg i foreningen eller å tale i deres fora. I dag ser vi imidlertid at slik boikott ikke utelukkende berører det ekstreme høyre. For eksempel har feminister som Laci Green, Julie Bindel og Kajsa Ekis Ekman opplevd at invitasjoner til å snakke har blitt trukket til å snakke på arrangementer på grunn av ting de har ytret. Hva er det som er og bør være greit å si? Kan et mer følsomt ordskifte føre til en bedre offentlighet?

I Fett 2/2018 spurte vi fire feminister og samfunnsdebattanter om hva de mener om no platforming. 

Foto: Khashayar Naderehvandi

1. Utgjør etter din mening no platforming en trussel mot ytringsfriheten? (svar ja eller nei)

Nei.

2. Hvorfor/hvorfor ikke?

Spørsmålet om hvorvidt en person eller organisasjon bør gis en plattform henger sammen med hvem personen/organisasjonen er, hva som utgjør plattformen og hvem som kan fortsette å befinne seg der hvis personen/organisasjonen det er snakk om tilbys eller nektes tilgang.

3. Fins det tilfeller der no platforming, etter din mening, er riktig? Gi gjerne eksempler.

Når det gjelder rasistiske og fascistiske organisasjoner er det en selvfølge at feministiske, sosialistiske og antirasistiske fora ikke skal tilby dem en plattform, siden deres virksomhet har som mål å eliminere vår.

4. Hvordan tenker du at den feministiske bevegelsen bør forholde seg til og imøtegå det du anser som hatefulle ytringer – eksempelvis rasisme eller transfobi?

Når det gjelder kamerater, det vil si mennesker som selv er feminister, sosialister og antirasister, som gjennom handlinger eller utsagn har gjort våre fora til usikre plasser å være på for for eksempel kvinner, transpersoner og mennesker som rasifiseres, er spørsmålet mer komplisert.

5. Hva mener du er det beste motargumentet til det du selv mener om dette?

Jeg er generelt ingen tilhenger av å vende seg til arbeidskjøpere og kreve at noen ikke skal tilbys oppdrag. For meg framstår det som en måte å være solidarisk med en underordnet på gjennom å vende seg til en overordnet, noe som risikerer å resultere i solidaritet med den overordnede.

Men om oppdraget er å opptre som representant for feministiske, sosialistiske og antirasistiske spørsmål, det vil si om det handler om personens aktivistiske plattformer, eller profesjonelle plattformer i aktivistiske fora, er det iblant nødvendig å begrense dem. Å velge noen innebærer alltid å velge bort noen andre, og iblant må man ganske enkelt velge hvem man velger bort.

Foto: privat

1. Utgjør etter din mening no platforming en trussel mot ytringsfriheten? (svar ja eller nei)

Ja, uten tvil.

2. Hvorfor/hvorfor ikke?

No-platforming brukes framfor alt mot kvinner som taler offentlig om prostitusjon, porno, kjønnsidentitet og hva det innebærer å være kvinne. Patriarkatet har alltid villet stilne kvinner, helt siden de bibelske ordene. «Det er en skam for kvinner å tale i forsamlinger.» I dag bruker man ikke disse ordene, men heller mer moteriktige ord som at hun har «krenket» noen, og får det til å framstå som om no-platforming sparker oppover og dermed er legitimt. Men for det første sparkes det ikke oppover, og for det andre er dette uvesentlig når vi snakker om ytringsfrihet og journalister og akademikeres rett til å utøve yrkene sine.

3. Fins det tilfeller der no platforming, etter din mening, er riktig? Gi gjerne eksempler.

Nei.

4. Hvordan tenker du at den feministiske bevegelsen bør forholde seg til og imøtegå det du anser som hatefulle ytringer – eksempelvis rasisme eller transfobi?

Ikke bland sammen disse spørsmålene, takk – de har en helt ulike indre logikk. Rasistiske trusler, hets mot folkegrupper, drapstrusler og forfølgelse faller under lover om hets mot folkegrupper. Det dreier seg om regelrette trusler uten antydning til debatt. Det som kalles «transfobi» er noe helt annet – et demagogisk verktøy for å sabotere hele feminismens grunnleggende analyse av kjønnsmaktsordning. Om jeg ser det slik at en kvinne er en som fødes med fitte, er det et faktum som kvinnebevegelsen har tatt som en selvfølge i tusenvis av år. Dette er ikke truende og farlig. Det er dermed truende og farlig når man ikke får si det åpenbare uten å stilnes og drapstrues. Men hver kvinne som har et snev av logisk sans og mot, og bare vil stille spørsmål om hvordan kjønn skal defineres, forfølges i dag som «transfob», mottar drapstrusler og blir no-platformet. Det holder at de definerer en kvinne slik som ordboken gjør det for at de skal bli stemplet, kastet skitt på og frosset ut. Så ikke kom og sidestill det med rasisme, for det er helt ulike ting. Den virkelige transfobien utøves av menn som mishandler og myrder transpersoner – men blir de forfulgte og hatet av transaktivister? Nei. Og hele grunnen til at det er NETTOPP feminister som stiller spørsmål ved ideen om at kjønn er en «identitet» man kan velge, som no-platformes, er at motstandersiden har så vanskelig for å argumentere logisk mot oss. De klarer ikke å forklare hva de selv mener. Derfor må de møte oss med krav om at vi skal stilnes, vi får ikke engang tenke på eller diskutere hva en kvinne er. Det er jo helt absurd! Skulle ikke arbeiderbevegelsen få diskutere hva en arbeider er, skulle ikke den antirasistiske bevegelsen få diskutere hvem som rammes av rasisme?

5. Hva mener du er det beste motargumentet til det du selv mener om dette?

Vet du hva? Det er ikke mulig for meg å si siden jeg selv er en no-platformet person. Jeg kan ikke holde en eneste forelesning eller bidra til en eneste avis uten at de krever at jeg mitt bidrag skal avbestilles. Så om jeg gikk med på deres argumenter ville det innebære at jeg ikke fikk tale, og derfor ville heller ikke dette svaret engang kunne publiseres. Så å be meg om å komme med et argument mot at jeg selv skulle få tale er jo fortsatt å be meg om å tale, som er å motsi argumentet.

Foto: Adrian Johannes Lorentsson

1. Utgjør etter din mening no platforming en trussel mot ytringsfriheten? (svar ja eller nei)

Nei.

2. Hvorfor/hvorfor ikke?

Vi lever i et samfunn som i hovedsak tilrettelegger for majoritetsbefolkningen. Jeg mener at intellektuell boikott er et viktig verktøy for å ivareta personer som ikke omfavnes av den samfunnsstrukturen.

3. Fins det tilfeller der no platforming, etter din mening, er riktig? Gi gjerne eksempler.

Et kjent eksempel på såkalt «no platforming» er Julie Bindel som har blitt invitert til Norge ved flere anledninger. Bindel har flere ganger kommet med transfobiske ytringer og tar fortsatt ikke avstand fra de ytringene. Kvinnefronten valgte likevel å ikke trekke invitasjonen hennes til tross for stor motstand fra mange transpersoner og feminister. For noen år siden skulle Bindel etter planen innlede SVs kvinnekonferanse for å snakke om sexkjøpsloven, men de valgte å trekke invitasjonen. Det å invitere en transfob til å snakke om sexkjøpsloven – når transpersoner er overrepresentert i sexindustrien – er ikke bare historieløst, men det er også en måte å usynliggjøre mennesker på, samtidig som det bidrar til å forsterke marginaliseringen. Ved å trekke invitasjonen sendte SV et signal om at det viktigste er å ha en plattform hvor vi reelt kan diskutere strategier og politikk uten å gi taletid til noen som motarbeider arbeidet.

Et annet eksempel på noe jeg mener burde bli boikottet er da Eldorado i fjor ga plattform til høyreekstreme Martin Sellner fra Østerrike. Sellner er fra den såkalte «identitære bevegelsen» som reproduserer klassiske høyreekstreme standpunkt som hat mot etniske minoriteter, rasisme, etnisk segregering og etnonasjonalisme. Bevegelsen er også kjent for å ha startet en innsamlingsaksjon for å sabotere organisasjoner som driver livreddende arbeid i Middelhavet. De forsvarte innsamlingen med at organisasjoner (som for eksempel Leger uten grenser) driver med menneskesmugling ved å slippe inn afrikanere og asiater, slik at hvite europeere blir en minoritet i Europa. I det de ga rom for Sellner sitt hat, lukket de dørene sine for mange andre. Kort tid etter Sellner sitt besøk ble Pride House arrangert på Eldorado. Konsekvensene av dette var at mange rasifiserte skeive opplevde arenaen som utrygg og ekskluderende. Ironisk nok er dette ofte de stemmene som etterlyses i den skeive bevegelsen.

4. Hvordan tenker du at den feministiske bevegelsen bør forholde seg til og imøtegå det du anser som hatefulle ytringer – eksempelvis rasisme eller transfobi?

Den feministiske bevegelsen bør forholde seg til rasisme og transfobi på samme måte som de forholder seg til patriarkatet: Som et system som må avskaffes.

5. Hva mener du er det beste motargumentet til det du selv mener om dette?

Det «beste» motargumentet jeg hører er ytringsfrihet. Altså at «no platforming» er en trussel mot ytringsfriheten, et spørsmål som også blir stilt innledningsvis her. For å forstå hvorfor det ikke er en trussel mot ytringsfriheten må vi se på hva ytringsfrihet er. Den er ikke absolutt og den gir oss ikke automatisk rett til å få plattform, men den gir oss rett til å ytre oss. Når det som blir ytret skjer på bekostning av marginaliserte grupper, har vi som feminister et ansvar til å ta avstand fra det i solidaritet. De som hevder at Bindel sin ytringsfrihet ble kneblet bør huske at hun har et stort nedslagsfelt i kraft av sin akademiske stilling, som fast spaltist gjennom flere år, og en aktiv Twitter-konto med over 22 000 følgere. Hun har mange plattformer hun kan ytre seg på for de som ønsker å lytte til henne og eventuelt de som orker å argumentere mot henne. Det at invitasjonen ble trukket var ikke å kneble ytringsfriheten, men et signal om at vi ikke gidder å høre på det hun har å si. Vi er flere som har brukt ytringsfriheten vår til å fortelle Eldorado at det ikke er greit å gi taletid og rekrutteringsmuligheter til høyreekstreme, i tillegg til å bruke vår forbrukermakt til å ikke legge igjen penger der. Dette er ikke å kneble andres ytringsfrihet, men å sikre at marginaliserte grupper har rom til å bruke sin.

Foto: Olav Torvund

1. Utgjør etter din mening no platforming en trussel mot ytringsfriheten? (svar ja eller nei)

Ja.

2. Hvorfor/hvorfor ikke?

Enkeltstående tilfeller av no platforming er ikke noen trussel mot ytringsfriheten. Man har ingen rett til å få uttrykke seg i alle kanaler, og lyttere eller lesere har heller ingen krav på å bli informert om alt alle steder. Men som prinsipp for offentlighet, ikke minst akademisk offentlighet, er fenomenet klart en trussel. Hvis man tenker på ytringsfrihet både som noe som bidrar til en persons selvutvikling og dannelse – og som en forutsetning for et samfunns kollektive sannhetssøken og demokratiprosjekt, er boikott av uønskede synspunkter en dårlig idé. Det bidrar til opptrening i ideen «ytringer er skadelige», fremfor ideen «ytringer kan være skadelige, men jeg har selv et ansvar for hvordan jeg lar dem påvirke akkurat meg», noe som gjør at man unnviker en del ideer man kanskje kan lære noe av. Det gjør også at samvittighetsfulle folk holder tilbake en rekke ytringer både du og samfunnet kanskje kunne trengt, av redsel for å såre og skade. Drittsekkene uttaler seg så kjipt de vil uansett, så det man primært går glipp av, er ytringer fra de som vil opptre saklig og skikkelig. Utviklingen av fenomenet fra 70-tallet og frem til i dag er jo også en vekker: Det man er for når det rammer rasister, er ikke fullt så greit når det rammer de man selv er enig med.

3. Fins det tilfeller der no platforming, etter din mening, er riktig? Gi gjerne eksempler.

Ja, utenfor sentrale fora ment for alle kan man kan godt opprettholde deloffentligheter til forberedelse og utvikling av ideer der ikke alle inviteres til å fremme sine budskap. Sauealslaget kan godt motsette seg innlegg fra tilhengerne av Bern-konvensjonen på strategimøtene (selv om de kanskje kunne få skjerpet argumentasjonen sin ved å la være). Men almene fora, særlig de som er forpliktet på sannhetssøken, så som universiteter, bør ikke omfavne dette.

4. Hvordan tenker du at den feministiske bevegelsen bør forholde seg til og imøtegå det du anser som hatefulle ytringer – eksempelvis rasisme eller transfobi?

Grovt hatefulle og diskriminerende ytringer kan være straffbare, og bør anmeldes til politiet. Ren hets kan være utrolig sårende, men ikke så lett å gjøre noe med, annet enn å stålsette seg og tenke at den sier mer om avsender enn mottager. Be om hjelp til å bearbeide de følelser slikt setter i gang. Er ytringene mer begrunnet, om det nå er i frykt, vankunne eller ubetenksomhet, prøv å argumentere mot dem. Latterliggjøring er ofte ikke så konstruktivt, det bidrar lett til enda mer hat. Humor og reell overbærenhet kan virke avvæpnende.

5. Hva mener du er det beste motargumentet til det du selv mener om dette?

At folks krenkelsesopplevelser aldri kan avskrives med at de «er bare følelser». Følelser er noe av det mest grunnleggende vi er utstyrt med, de må tas på alvor. Og at mye ytringsfrihetsteori er idealteori – den er basert på mennesker felles mål om sannhetssøken og bedre fellesskap, det er jo ikke alltid så godt å få øye på. Det er bare ikke så godt å komme opp med noen alternativer til den likevel.

I hvert nummer av Fett tar vi opp en «het potet» til debatt. I Fett 2/2018 var temaet «no platforming».